Friends forever... de ordene ligger det mye jobb bak!
Da jeg gikk på barneskolen hadde jeg ei bestevenninne. Jeg var sikker på at vi skulle være venner for alltid! Så kom vi på ungdomskolen og da var vi plutselig ikke bestevenner mer.. Men da fikk jeg meg ny bestevenninne, og var igjen sikker på at vi alltid kom til å være det, så gøy som vi hadde det sammen! Igjen, da ungdomskolen var over og man begynte på forskjellige skoler, ble kontakten sakte men sikkert svekket og tilslutt helt borte. Igjen var ei bestevenninne mistet. Andre venninner har man også hatt oppigjennom, en stor vennegjeng var vi også som holdt sammen på ungdomskolen. Sikre på at dette var livet, vi skulle holde sammen å alltid være venner.. Men gjengen ble oppløst..
Andre har også gjort meg sikker i min sak om at vi alltid kommer til å holde kontakten, uansett hva! Men igjen, kontakten minsker litt etter litt.. og tilslutt er man nesten ukjente for hverandre. Man må være 2 for å klare å holde kontakten. Man må være 2 for å kjempe for et vennskap. Man må dele det å gi og ta i to like store deler for det er det som kreves.
Er man naiv om man gir og gir og får så og si null tilbake..? Skal man ikke alltid ha et håp om at man snart kanskje får noe tilbake..? Hvor langt skal man la det gå før man ikke gidder å kjempe mer for det man trodde var et vennskap?
Veldig bra skrevet! Kjenner meg igjen...
SvarSlettSV: Takk :) Tror det er en del som kjenner seg igjen i det.. Synd men sant.
SvarSlettStory of my life! Jeg er vennen i vennskapet.
SvarSlettSV: Føler meg ganske lik deg der ja! Og jeg blir rett og slett forbanna av å tenke på at enkelte ikke gidder å kjempe for et vennskap. Hvor mange kalorier koster det å bare sende ei mld å spør hvordan det går i det minste..? Har kommet til et punkt der jeg rett og slett ikke gidder eller orker kjempe mer for noe fint jeg trodde jeg hadde sammen med enkelte. Selv om det er vanskelig å slutte å være den som alltid tar kontakt først, går det til et punkt, og da er det slutt!
SvarSlett