Helt fra jeg var liten har drømmen om å ha sin egen hund vært der! Til min store irritasjon sa mamma alltid nei til å la denne drømmen gå i oppfyllelse. Istede fikk jeg til svar at det fikk vente til jeg hadde mitt eget hjem og hun ikke hadde noe hun skulle sakt.. Og i en alder av 25 så skjedde det.. Jeg hadde fått mitt eget hjem og var klar for å få en firbent venn i hus! Forventningene var skyhøye og optimistiske, dette kom til å bli så bra, drømmen min var jo tross alt i ferd med å gå i oppfyllelse..
-
Fine herlige Birk kom til meg, og med ett jeg så han så smeltet han hjertet mitt. Denne fine skapningen kunne ikke passet meg bedre. Stor var han (ja for jeg har alltid sakt at hvis jeg skal ha hund så skal det være HUND og ikke en liten pynte eller gneldrebikje), rolig var han, snill var han også, lydig var han, sjarmerende var han, hengivende var han, leken var han jo selvfølgelig også. Jeg kunne ikke fått en bedre hund!
Vi koste oss sammen både inne og ute. Gikk turer og bare lekte sammen utenfor her med å kaste pinne og sånn. Etter kort tid med Birk i hus kjente jeg at dette kanskje ble litt for mye for meg. Men var det en rett følelse? Kunne det bli for mye for meg? Dette var jo tross alt drømmen min! Drømmen jeg egentlig hadde hatt hele livet og som jeg var sikker på skulle være så fin!
Tror aldri jeg har hatt så mange forskjellige tanker og følelser i meg noen gang som akkurat de dagene der. Følte det var et eneste kaos! Her hadde jeg den flotte og herlige hunden som jeg var blitt umiddelbart glad i, men som jeg strevde med å finne overskudd til å gi det beste.
.....takk og lov for at jeg har støresøster og co som sa seg villig til å overta Birk!
Så nå er jeg lykkelig tante til fineste Birkegutten, som jeg ofte er nødt å opp for å treffe for litt lek og kos.
Han er nydeligst <3
Er så glad for at de kunne overta han slik at du får treffe han så ofte du vil!! :))) Nydelig er han <3
SvarSlettSV: Det er jeg også glad for! Veldig!! :D
SvarSlett