Et nytt liv

Etter å ha blogget en stund om hverdagsting og til tider lite interessante ting, så har jeg bestemt meg for at jeg av og til skal bli mer personlig i det jeg skriver om. Jeg skal skrive om mine tanker og mitt liv. Om det er mer interessant vet jeg ikke men da har jeg iallefall litt å skrive om:) Og jeg er i en periode nå hvor jeg syns det er godt å kunne skrive litt.

Jeg nevnte såvidt noe om noen poser i forrige innlegg, og det fikk meg til å tenke på at det i disse dager er 3 år siden jeg fikk et nytt liv. Hele livet mitt har jeg vært avhengig av andre, og da spesiellt mamma.. Jeg er jo født med ryggmargsbrokk og det har jo gjort at blære/tarmfunksjon ikke fungerer som hos "vanlige" folk. Jeg har vært avhengig av hjelp til tømming annenhver dag. Og det har alltid resultert i 2 timer på do setet.. Lite gøy, men det var sånn det alltid hadde vært.. Det som var det mest kjedelige når jeg var liten var at jeg var flau for dette. Jeg sa det til svært få venner, og jeg syntes det var slitsomt å alltid tenke på at jeg rett etter skolen måtte hjem å tilbringe resten av ettermiddagen på badet.. 

Venner spurte meg om de kunne være med meg hjem etter skolen. Da måtte jeg alltid tenke "Hmm, er det idag det er do-tid"? Og hvis det var det så kunne jeg jo ikke ha besøk.. Og da måtte jeg igjen komme med en eller annen unnskyldning om at jeg skulle avsted eller fikk besøk av noen andre.. For flau til å fortelle hvordan det egentlig var.

Dette "do-styret" hadde mye å si i hverdagen min. Jeg kunne altså ikke ha besøk som jeg ville, jeg kunne ikke dra på overnattingsbesøk som var lengre enn ei helg uten at mamma skulle henge på slep. Og hvis jeg skulle avsted for ei helg så var det å tømme seg og sitte på do i 2 timer på fredagen før jeg gikk avsted. Og så fort jeg kom hjem igjen på søndagen så var det å sette seg på do-setet igjen.. Men men.. Sånn var det nå.. Pga dette så var jeg aldri med på lengre klasseturer eller slike ting. Men igjen, sånn var det bare.. 

Jeg innså jo med tiden at jeg ikke kunne fortsette sånn. Det å alltid være avhengig av noen, gå etter klokka. Styre masse i forkant av en helgetur med tømming.. Det var rett og slett et styr! Jeg hadde jo lyst å være som andre, og etter hvert som jeg ble eldre så kjente jeg på det at jeg hadde jo lyst å dra på ferier sammen med bare venninner, og da lengre enn bare ei helg! Jeg hadde lyst å flytte for meg selv, og også da slippe å være avhengig av at folk skulle komme til meg annen hver dag for å hjelpe meg med denne dritten(bokstavelig talt) som hadde fulgt meg hele livet. 

Jeg hadde bestemt meg at jeg var nødt å finne ei bedre løsning på dette. Jeg satte meg på venteliste for å få blindtarms stomi. Med dette så skulle jeg få et bittelite hull på magen hvor jeg kunne føre inne et rør å skylle igjennom tarmen med vann og komme på do som vanlig. Dette var noe som måtte gjøres annen hver dag men det var noe jeg kunne klare SELV! 

Etter 3 eller 4 år på venteliste på riksen ringte de å sa de ikke hadde så stor kapasitet til slik lengre og henviste meg til Kr.sand. Der kom jeg inn til samtale rett før jula 06. Jeg kunne velge om jeg ville ta operasjonen rett før jul eller i januar. Jeg ble sjokka for at jeg kunne komme inn så raskt, ettersom jeg hadde stått på venteliste på riksen i snart 4 år!! Men jeg valgte å drøye til etter jul..

Dagen kom og jeg skulle endelig få gjort det jeg hadde venta så lenge på.. I samtale med lege dagen før operasjonen fikk jeg beskjed om at de ikke kunne love at blindtarmstomi ville bli vellykket siden de ikke visste hvor lang blindtarmen min var  og derfor ikke kunne si om den var egnet til å lage denne stomien med. Men jeg fikk da et valg. Dersom det ikke gikk å anlegge blindtarmstomi, ville jeg da at de skulle gå over på andre siden av magen å gi meg colostomi, utlagt tarm. Ville jeg at de skulle gjøre så jeg måtte leve med pose på magen resten av livet..? Valget var enkelt, for jeg kunne jo ikke leve som jeg hadde gjort. Jeg ville bli fri. Jeg ville bli selvstendig. Jeg ville klar meg selv!

Jeg våknet ganske så i svima der jeg lå på overvåkingen.. Det første jeg tenkte "har jeg fått pose på magen"?? Svaret var ikke overraskende, jeg hadde altså fått pose på magen! Jeg hadde hatt en følelse hele tiden på at det var det utfallet kom til å bli. Jeg hadde nå pose på magen og jeg var kvitt blindtarmen. Legen sa at når de først var inni der å rota og blindtarmen ikke var brukende til det de håpet så fjernet de den like godt. Ja, hva skulle vel jeg med den nå..? :) 

De 10 dagene jeg var på sykehuset var tøffe! Jeg var i ubalanse når det gjaldt følelser og humør. Jeg smilte ikke, jeg lo ikke.. Jeg var ikke meg selv. Jeg trodde jeg var forberedt på dette som hadde skjedd men det var jeg så absolutt ikke! Jeg tenkte at jeg hadde gjort den største feilen i mitt liv!! Heldigvis for en fantastisk stomisykepleier, Reidun Hultmann! Ho hjalp meg opp, og ho er ei som virkelig satte spor langt inni sjela mi! Ho hadde en fantastisk væremåte og pushet meg til å komme meg på beinan samtidig som ho var der da jeg var så langt nede som det går ann. 

Ho lærte meg å stelle stomien min selv, hvordan jeg skulle skifte pose, vaske å gjøre alt dette rare og nye jeg nå var nødt til å forholde meg til. Ho var fantastisk! :) Det tok meg noen uker etter operasjonen før jeg var mer tilbake i mitt gamle jeg. Humøret kom snikende tilbake, jeg ble mer fortrolig med å ha pose på magen 24/7 og jeg lærte meg å tilpasse meg min nye hverdag, mitt nye liv!

Og nå, 3 år etterpå så kan jeg si at jeg har ikke angret ett sekund på avgjørelsen jeg tok med å få colostomi! Jeg har aldri hatt det bedre! Endelig er jeg uavhengig, jeg klarer meg selv. Jeg trenger ikke lengre bruke ettermiddagen på badet. Do-tiden gikk fra å være 2 timer til 2 minutt. Jeg har reist på flere turer som har vart lengre enn 1 helg, uten mamma på slep, jeg har flytta for meg selv.. Jeg har gjort alt det jeg ønsket å gjøre uten å ha "do-hjelp" med meg. Jeg har blitt selvstendig, jeg har fått et nytt liv! :D