Tante med en funksjonshemming

Jeg skreiv jo igår at idag skulle jeg skrive om noe annet enn det som har skjedd iløpet av dagen.. Og jeg holder alltid det jeg lover (prøver iallefall), så nå har jeg satt meg til her for å skrive litt.. 

Tenkte å dele litt tanker rundt dette med å være tante men med en funksjonshemming. Det å være tante er noe jeg elsker å være og som betyr mye for meg. Jeg husker det som det skulle være igår da jeg fikk vite at jeg skulle bli tante for første gang. Og det var ikke bare til en, men til to.. Jeg skulle bli tante til tvillinger!! :D 

Jeg var kjempestolt, slik enhver som skal bli tante er. Syns det er kjempegøy med små søtinger, og endelig skulle vi få hele 2 slike små i vår familie! Jeg var å så de to søte små da de bare var noen få timer gamle. Noe mer herlig tror jeg aldri jeg har sett der de lå så små å søte. Nå er de allerede blitt 4 år, og jeg har blitt tante til enda en herlig sjarmør av en gutt som blir 2 år om noen mnd:)

Når enn har en funksjonshemming, som jeg, og er avhengig av krykker og rullestol i hverdagen så er det mange ting enn ikke tenker over at kan bli en hindring eller vanskelig å få til, iforhold til om enn er funksjonsfrisk og kan gå uten problemer. Jeg er vel den som ikke så ofte ser hindringene. Prøver iallefall å ikke se de, men det var ett par ting som jeg ikke hadde tenkt så mye over før jeg ble tante. 

For eksempel det å kunne gå stolt langs veien på trilletur i vogna med disse jeg var så heldig å ha blitt tante til. Hvordan skulle jeg kunne det, jeg som sitter i rullestol, tenkte jeg? Det går jo ikke! Dette var noe jeg tok ganske tungt. Et veldig stort nederlag.. Hvorfor kunne ikke jeg det som de fleste andre kan? Jeg er ikke den som tar meg fort nær av ting.. Tenker som oftest heller "Jaja, sånn er det bare". Men denne ganga klarte jeg ikke helt det.. Jeg hadde så lyst til å kunne gå på tur med de! 

En dag hadde mi søster vært å kjøpt ny vogn til tvillingene.. Med 3 hjul, altså 1 svinghjul forran.. Jeg tenkte at denne kan jeg kanskje klare å trille med å kjøre min elektriske rullestol bak vogna, og da styre vogna med den ene hånda og styre rullestolen med den andre. Og gjett hva..? Det funket!! Kan tro jeg var stolt der jeg suste avgårde med vogna og ungene forran meg oppover veien!! Litt tid å vende seg til svinging av vogna å slikt så gikk det som bare det. Vi har hatt mange trilleturer på denne tiden jeg har vært tante. Både med tvillingene og med minsten. Så det går ann om man bare prøver. 

En annen ting som har var litt sårt i begynnelsen var da de små kom å rakte opp hendene å ville at tante skulle bære de.. Men med to krykker for å klare å komme seg over gulvet selv så sier det seg selv at det blir vanskelig å bære en liten unge samtidig.. Men det som er det fine med disse skjønne små skapningene var at det tok ikke lang tid før de skjønte at tante ikke var helt som alle andre. Tante kunne ikke klare å løfte de opp og bære de over gulvet. Så da de ville opp så var det bare å si til de at "tante klarer ikke bære deg", så gikk di heller forran meg frem til stolen og ventet til jeg hadde fått satt meg før de krelte opp på fanget. De skjønner nok mer enn enn tror.

Så det å være tante, og også for mødre/fedre med en funksjonshemming byr på litt flere utfordringer, men møter man de med godt mot så finner enn alltid ei løsning. Jeg vil si jeg gjør det meste som alle andre funksjonsfriske gjør sammen med sine nevøer og nieser. Jeg sitter barnevakt, selv da ungene var 1 1/2 og hadde rom på loftet så var det null problem å få de i seng. Det var bare å si at nå skulle de natte, så gikk de til trappa og skjønte at de måtte gå opp selv for jeg kunne jo ikke bære de opp. Våknet de på kvelden og ikke fikk sovet så gikk jeg opp, tok de ut av senga så krøyp vi over gulvet til trappa og rutsjet ned isammen. 

Jeg stortrives i min tante-tilværelse med alt det den innebærer.. Enten det er å bli våknet kl. 07 om morgenen da de er på overnatting, ta de med på spasersturer (som oftest ender med at jeg har en på fanget og den andre sitter bak på den elektriske rullestolen;) ), tegne med de, tulle med de, la de leke med rullestolen min, se film med de, gå i parken med de.. Ja alt er kos med de, selv om noen ting har vært utfordringer..

Så om man bare er villig til å prøve ting så får man til det som enn vil. Istede for å tenke at "dette får ikke jeg til", så prøv.. Går det ikke første ganga så prøv en annen metode. Ikke gi deg før du finner en måte som funker for deg.